Blog - My Corner


view:  full / summary

En del av naturen...

Posted on December 5, 2010 at 11:07 PM Comments comments (1)


Hvem er inntrenger i hvems territorium?

 

Hver gang vi mennesker velger å bevege oss i naturen (enten over eller under vann) må vi akseptere at det finnes en potensiell risiko (en promille stor, men like så risiko) ved vår aktivitet. Naturen har sine rovdyr, som den er avhengig av for å kunne opprettholde en sunn balanse. Disse har sin livsviktige rolle å fylle. Vi er kun besøkende i en verden vi selv ikke eier.

 

De siste 3 tiår har verdens haibestander sunket dramatisk grunnet menneskelig aktivitet. Hvert år fiskes mellom 70-100 millioner hai utelukkende pga vår etterspørsel etter haifinner, de fleste illegalt. Haier er særs sårbare i forhold til overfiske da disse kjønnsmodnes i relativ høy alder, får få avkom av gangen og har en lang drektighetsperiode.


Hvordan tror man verdenshavet vil overleve uten sine topp-predatorer til å luke ut de dårligere genene?

 

De to haiartene, kortfinnet makrellhai (Isurus oxyrinchus) og oceanic whitetip (Carcharhinus longimanus) som er pekt ut som "syndebukker" for angrepene i Sharm står begge oppført som "nær truet" på IUCN's internasjonale rødliste over truede arter. Begge to er truet grunnet menneskelige aktiviteter - da i hovedsak fiske. Makrellhaien er en yndet sportsfisk pga sin enorme fart & kraft og kjevene går for svimlende summer $ på det illegale markedet. Oceanic whitetip har store finner og er dermed en ønsket fangst for haifinne-industrien. Denne illegale industriens omsetning kan kun sammenlignes med narkotika- og menneske handel - altså en milliardindustri.

 

Jeg setter også spørsmål angående egyptiske myndigheters grunnlag for det påfølgende haifiske-hysteriet. De to artene beskrevet er arter som har store utbredelsesområder, utpregede pelagiske arter. "En fisk som er her i dag, borte i morgen". Sannsynligheten for at den "aktuelle haien(e) ansvarlig" for angrepene fanges i samme område er heller liten.

 

Hvorfor?

  • at en hai ”terroriserer” et lite område på denne måten er ytterst sjeldent og kun vært tilfelle en håndfull ganger tidligere i historien – da hos oksehai (Carcharhinus leucas) i elver.
  • å fange eventuelt ”den rette haien” vil være som å lete etter nåla i høystakken da det er en del hai i området til enhver tid.
  • de haiartene det er snakk om, oceanic whitetip (Carcharhinus longimanus) og makrellhai (Isurus oxyrinchus), er utpregede pelagiske haier som vandrer over store avstander, noe som tilsier at den eventuelle angriperen er hundrevis av km unna ”åstedet”.

Dette ser dessverre ut som et klassisk tilfelle av panikkslagne myndigheter grunnet tapte inntekter - som igjen søker etter en hurtig "avklaring" på et større problem.

 

"Problemet" i utgangspunktet er mest sannsynlig menneskelig, da i form av dumping av matavfall/søppel som igjen tiltrekker predatorer. Overbeskatning av haiens naturlige føde kan være med å bidra til situasjonen.


Jeg kjenner dessverre et gufs fra 70- & 80-tallets dystre praksis når en leser hva egyptiske myndigheter beskriver om dagen.


Nå skal man ikke spekulere for mye før eventuelle fakta fremlegges, men angrepene på tre snorklere - som også har forekommet fra oceanic whitetip tidligere - kan forklares ved:


Oceanic whitetip er en opportunistisk predator som er kjent for å undersøke "fremmede objekter", da særlig de flytende på overflaten. Her er det ofte en del byttedyr som gjemmer seg (ved objektene) og objektet i seg selv kan jo være spiselig. En uerfaren snorkler/fridykker kan lett få panikk når det får øye på en hai som kommer glidende imot seg og velger den utvei som "at the moment" synes best - nemlig å prøve å flykte. Denne handlingen trigger en predators hjerne og beskriver da objektet for han/henne som et potensielt bytte.

 

Jeg har lest en rekke tidligere rapporter hvor fridykkere/dykkere er blitt angrepet og i de aller fleste tilfeller er dette ved retur til overflaten eller under mer eller mindre panisk flukt fra haien - dvs altså si på vei bort fra predator. De andre tilfellene har vært etter å ha bedrevet undervannsjakt og dermed har fridykkeren hatt død fisk nær seg.


Hvis du lytter til erfarne haidykkere hvorfor man ikke blir angrepet - hvorfor det som regel alltid går bra å dykke med de fleste haier - er svaret alltid det samme: En må ha en motreaksjon mot haiens reaksjon. Dette vil være å holde sin posisjon i vannet, eventuelt svømme møtende imot den ankomne predatoren for å vise at man har oppdaget den og at man ikke er et bytte.

 

Dette er kanskje lettere sagt enn gjort for folk flest, men som ved nærmest alle møter med større utfordringer - en overlever ved å ikke få panikk slik at man kan opprettholde en rasjonell tankegang.

Kubemaneter

Posted on April 27, 2010 at 7:01 PM Comments comments (8)



Kubemaneter (Cubozoa), lik alle ekte maneter, tilhører fylumet Cnidaria (nesledyr). Dette er blant de eldste og mest vellykkede fylum i dyreriket og kan spores over 500 millioner år tilbake i tid.

 

Felles for de fleste medlemmer av disse nesledyrene er egenskapen til å fange føde med harpunlignende tråder kalt nematocyster. Nematocystene er forbundet med nesleceller (cnidocytter) og utløses hurtig ved kjemisk eller fysisk påvirkning. Tråden skytes ut i en fart opptil 2 m/s og har stor gjennomslagskraft. Hver tråd kan ha opptil 500 000 nesleceller. Giften rammer offerets nervesystem og fører til krampetrekninger og etter hvert lammelser.

 

Enkelte arter innen kubemaneter er blant jordas giftigste skapninger og kan forårsake ekstreme smerter med påfølgende dødsfall hos oss mennesker. Sjøvepsen (Chironex Fleckeri) er kanskje den mest kjente arten i klassen kubemaneter, dette er også den største og mest giftige.

 

Kubemaneter har en anatomi som ved hjelp av velarium (en”klaff”;) konsentrerer vannstrømmen fra kappen, noe som sørger for gode svømmeegenskaper. Kubemaneter kan svømme opptil 4 knop (1.8 m/s). Kubemanetens nervesystem er også forholdsvis godt utviklet noe som gjør disse i stand til godt koordinerte pulserende bevegelser ved fremdrift. En annen spesiell egenskap hos kubemanter er deres evne til å ”se” hvor de svømmer. Manetene klarer å registrere annet enn kun lys og mørke da øynene er komplett med retina, kornea og linser.

 

Kubemaneter jakter aktivt sin føde der småfisk og mindre evertebrater står på menyen. Manetene står selv på menyen til blant annet flaggermusfisk, blå svømmekrabbe, noen havskilpadder, etc. Disse virker å være immune mot manetens gift.

 

Kubemaneter finnes i tropiske farvann og kan påtreffes i Nord-Australia, på Filippinene, Indonesia, Hawaii, Vietnam, Thailand og i Kariben


Verdt å nevne er den ”nyoppdagede” Irukandji maneten. Denne består av to arter Carukia barnesi og Malo kingi, som begge har en centimeter stor, gjennomsiktig kube med fire tentakler. Irukandji maneten er et prakteksempel på at man ikke trenger å være stor i størrelse for å være ”tøff”. Giften til disse manetene, er i likhet med sine slektinger, svært sterk og er 100 ganger sterkere enn kobraen. 


Irukandji maneten er ikke stor - men hva den mangler i størrelse tar den igjen med gift.



 

Rovdyrpolitikk

Posted on April 12, 2010 at 12:48 AM Comments comments (53)


Naturens rovdyr - en livsviktig faktor for sunne økosystem - livnærer seg av byttedyr. Disse byttedyrene er fra tid til annen sau, og det er nettopp dette som den utløsende faktor for rovdyrkonflikt her til lands.


Hvert år slippes det rundt 2,2 millioner sau på utmark her i Norge. Bøndene ser utmarken som en billig ressurs og har ofte ikke store nok innmarksareal for å la sauen gå der om sommeren – samtidig som de skal skaffe nok mat for disse til vinteren. Denne praksisen fører til at møter mellom sau og rovdyr er uunngåelig. Selv om kun et fåtall av beitedyrene blir utsatt for predasjon fra ulv, bjørn, jerv, etc. mener mange bønder at det er for mange av disse rovdyrene og at tapene er for store.

 

Hva annet kan du regne med når du slipper beitedyr - som gjennom evolusjon har mistet mange av sine urinstinkter om forsvar - ut i matfatet til de norske rovdyr?

 

Problemet er jo ikke at det finnes rovdyr der – men at beitedyra ikke får tilstrekkelig tilsyn!


Jeg mener dette er på grensen til dyreplageri. De norske skoger er helt avhengig av å ha rovdyr som holder naturen i sjakk og bidrar til sunne bestander av andre dyr. I konfliktområder må det legges til rette, fra norske myndigheter og fra bønder, for at både beitedyr og rovdyr kan sameksistere. En enkel metode for å bidra til dette vil være å begynne å gjete dyra sine igjen. Dette er kanskje litt kostbart, men i vår sårbare natur kan ikke alt dreie seg om økonomisk profitt. Naturen må også prioriteres og "komme ut på topp". Og hvilken fantastisk sommer/deltidsjobb ville ikke gjeting være for naturglad norsk ungdom?! Rovdyrsikre-gjerder i utvalgte utmarksområder er også et godt tiltak som kan benyttes.  

 

Når det gjelder rovdyrenes drap på jakthunder bør det også her vises en forståelse for at det faktisk er vi som trenger oss inn på rovdyrenes territorie - og at vi ved å slippe en hund fritt ut i dette kan oppleve tragiske konsekvenser. Nå skjønner også jeg, som mangeårig hundeeier og dyrevenn, både bønders og hundeeieres fortvilelse ved å se ihjelrevne hus-/kjæledyr - men dette er konsekvenser av våre egne handlinger som ble gjort da vi valgte å slippe dyrene ut i villmarken på egenhånd.



Ulven er blant rovdyrene som årlig tar beitedyr, men hva kan man forvente når nærmest forsvarsløse dyr slippes ut i vill natur?


 

Vi mennesker må snart lære at vi kan ikke bare håndtere problemer vi støter på ved å ta livet av de. Naturen er avhengig av sine rovdyr for å kunne opprettholde en sunn balanse og Norge trenger absolutt bærekraftige rovdyrstammer.


Politikere må snart innse at upopulære avgjørelser også må tas innen gitte næringer - avgjørelser som for en gangs skyld kommer naturen til gode. La rovdyrene leve!



Natur & Energi

Posted on April 5, 2010 at 10:36 PM Comments comments (5)




Jeg tviler - her er hvorfor:


Da olje og energidirektoratet tildelte en konsesjon for leteboring ved Sularevet ble det fortalt at en grundig vurdering lå til grunn for vedtaket - men er det da ikke litt merkelig at saken gikk gjennom en såkalt forenklet saksbehandling?


Og enda merkeligere er det at ekspertisen på området - Havforskningsinstituttet - ikke ble kontaktet. Det er nettopp denne instansen som sitter med vitenskap og fakta som de marine ressurser bør forvaltes etter. Men Havforskningsinstituttet er jo negative til oljenæring i det aktuelle området.

 

Hvis en oljeboring skulle vise seg å bli bestemt i Lofoten & Vesterålen kan det oppstå en rekke tilfeller som belaster den sårbare naturen i området.


Røstrevet utenfor Lofoten, er verdens største dypvannskorallrev og hjem til en rekke fiskearter. Disse er avhengig av revet som oppvekstområde, for beskyttelse fra predatorer og som et matfat. En del av artene finnes få andre steder i verden noe som igjen gjør verning nødvendig.

 

En evt. oljeboring i området, kan kunne medføre minst 6 alvorlige konsekvenser:

 

1. En oljeforurensing av Røstrevet. Olje som ved utslipp blir blandet ned i vannmassene og når revet på noen få hundre meters dyp. Forskning i laboratorier viser at koralldyr har svært dårlig toleranse overfor selv lave nivåer av oljeforurensing (selv den lette typen olje som pumpes opp), noe som kan føre til en utryddelse av revet.

 

2. Mekanisk skade på revet. Boring, oljeledninger og oljebrønner vil kunne påføre korallrevet mekanisk skade ved avbrytninger & knusing - når man tar hensyn til at koraller vokser med rundt 6 mm i året utgjør dette en alvorlig trussel.

 

3. En økning av skipstrafikk og økt risiko for katastrofer. Oljeboring i L&V vil føre til en betydelig økning av skipstrafikk i området, noe som igjen fører til en økt risiko for nye utslipp/katastrofer som vi nylig dessverre ble vitne til i Langesund. I tillegg er det her snakk om å bore så nærme land som 2 mil (!). Dette er ikke blitt gjort tidligere i Norge og øker risikoen for alvorlige utslipp ytterligere. Her i landet er det ikke pr. dags dato tillatt å bore nærmere enn 5 mil kysten.

 

4. Forurensing i form av sedimenter. Oljeboring kan gjøre slik at sedimenter som virvles opp legger seg utover korallrevet og dermed dekker dette. Koraller er millimeter store organismer som ikke overlever å bli dekket til. Selv et tynt lag sedimenter kan gi dramatiske konsekvenser. Igjen viser forskning i laboratorier høy dødelighet hos koraller ved tildekking.

 

5. En dårlig oljeberedskap. Oljeberedskapen i Norge er pr. dags dato altfor dårlig og kan ikke i mine øyne tillate en forsvarlig boring i disse L&V. Utviklingen på dette området har nærmest stått stille i de siste 30-40 år og lensene som skal samle opp evt. utslipp klarer ikke å ta opp olje under forhold med en bølgehøyde på over 2,5 – 3 meter (signifikant). Samt blir strømhastigheten over 1 knop fungerer de også heller dårlig. I områdene det vurderes oljeboring i L&V er det over 2,5 – 3 meter høye bølger minst 1/3 av året. Strømmen er opp mot 3-4 knop.

 

6. Forurensing i form av lekkasjer av avfall. Avfall som borekaks og oljeholdig vann utgjør evt. en stor risiko for Røstrevet. 4 av 9 avfallsbrønner i Nordsjøen har hatt lekkasjer det siste året.

 

Et av disse punktene kan i værste fall være i stand til å ta knekken på Røstrevet alene, og flere av punktene kan bli en realitet dersom oljeboringen kommer i gang. Ødelegges Røstrevet mister vi store deler av norskfiskerinæring (da dette er kjente gyteområder for skrei), noe som igjen kan føre til færre arbeidsplasser i nord på sikt. Da har jeg ikke engang nevnt de enorme naturverdiene - med ubeskrivelig egenverdi - som står i fare for å forsvinne. Økosystemet her oppe som vi kjenner det kan endres for alltid. Et allerede presset hav trenger ikke ytterligere problemer.

 

Er det ikke også betenkelig at havforskere fikk hundre millioner kroner mindre enn det man søkte om da det skulle foretas en kartlegging av det marineøkosystemet i L&V - totalt 150 millioner - mens oljenæringen fikk alle de 410 millionene de søkte om til seismikkskyting?!

 

Hvordan kan det foretas en tilfredsstillende konsekvensanalyse av L&V når man ikke får tilstrekkelig midler for å utføre en fullverdig kartlegging av det biologiske mangfoldet i det aktuelle området?

 

Våre ansvarlige politikere må foreta grundige vurderinger og legge faglig kompetanse til grunn for sine avgjørelser angående spesielt sårbar natur. Jeg skulle ønske naturen oftere ble prioritert i kamp mot industrielle aktører - vi er tross alt en del av den...

 

Eksempler viser at uhell skjer når det er snakk om menneskelige aktiviteter - noe som gjør at enkelte områder ikke kan gambles med!

The Greedy Ape

Posted on March 26, 2010 at 12:26 PM Comments comments (14)



Naturen er avhengig av sitt biologiske mangfold for å kunne opprettholde en sunn balanse. Gjennom millioner av år har det foregått et ”våpenkappløp” mellom bytte og predator som har fintilpasset hver enkel art til sitt habitat og levemåte. Man kan si at de arter man ser på jorden i dag alle er ”vinnere” i dette kappløpet, selv om individer i hver enkelt art blir tatt av predatorer.

 

Mennesket har gjennom det samme ”våpenkappløpet” utviklet seg til å bli den ultimate predator i vår tid. Mennesket er meget tilpasningsdyktig, klarer å overleve i de fleste habitat og ikke minst – har utviklet det beste forsvar/angrep verden har sett ved hjelp av teknologi. Denne teknologien krever klokskap og ansvar.

 

Dessverre - og ikke overraskende - viser eksempler gang gang at mange mennesker aldri skulle hatt tilgang på denne teknologien.

 

Hvor stopper egentlig menneskets dumskap & grådighet?




Real Deal

Posted on March 11, 2010 at 1:33 PM Comments comments (3)



Deal fish (Trachipterus arcticus) eller sølvkveite som er det norske navnet – er gjennom historien sjelden (aldri?) blitt observert i sitt naturlige miljø. Et individ ble nylig filmet av en ROV ved Frigg-feltet i Nordsjøen da den tilsynelatende undersøkte miniubåten og/eller jaktet i lyset fra ubåtens lamper.

 

Sølvkveita kan bli opptil 3 meter lang og lever på dyp fra 200 – 900 meter. Fiskens utberedelsesområde er nord-øst (Norge – Island – Madeira) og vest-atlantisk (New York – Florida). Kroppsfargen er som navnet tilsier farget sølv/grå med rød ryggfinne. Denne røde finnen er svært lang og består av 145 – 185 finnestråler. Sølvkveitas tenner er små (4-5 mm store), spisse og innbøyde.



Utberedelsesområde for sølvkveite


 

Forskere antar at sølvkveita foretar vertikalvandringer (vandringer fra dypet for å spise på grunnere dybder) om natten. Her livnærer den seg av småfisk og blekksprut. Fisken blir kjønnsmoden i relativt høy alder (14 år) ved rundt 2 meters lengde. En 2,46 meter lang hunnfisk fanget av forskere innholdt 580 000 egg. Egg og larver er pelagiske hos sølvkveita.


I mars 2007 fikk norske fiskere en betydelig fangst sølvkveite utenfor vestkysten av Irland. Kokken om bord et av fartøyene tilberedte fiskene og tilbakemeldingene skal være en smakløs gelatinaktig konsistens. Sølvkveite er stadig ofte bifangst ved fisket etter blant annet kolmule (Micromesistius poutassou). Arten har ingen kommersiell betydning.



Fangst av sølvkveite utenfor vestkysten av Irland 2007

 

Killer Whale

Posted on February 25, 2010 at 12:35 AM Comments comments (11)


Spekkhoggeren har i en årrekke ”tjenestegjort” i akvarier verden over – til fascinasjon, opplysing og underholdning for sitt publikum. Ved noen tilfeller går dyr i fangenskap til angrep på sine trenere, dyrepassere og/eller publikum. Når en jobber med dyr må en alltid legge til en usikkerhetsfaktor – det er nettopp dyr man jobber med og uhell/ulykker kan skje.

 

Spekkhoggeren (Orcinus orca) er den største arten i familien Delphinidae (delfiner) og store hanner kan bli lengre enn 9 meter. Vekt opptil 8 tonn. Hunnene blir noe mindre enn sine mer maskuline artsfrender. Alderen kan bli henholdsvis 60 (hanner) og 90 år (hunner).

 

Utseendemessig skiller spekkhoggeren seg tydelig fra sine andre marine slektinger og har karakteristiske hvite og sorte markeringer langs kroppen. Fargemønsteret er unikt for hvert enkelt individ.


Spekkhoggeren finnes så å si i alle farvann, men forekommer hyppigst ved tempererte kystlinjer. Arten kan påtreffes langs hele norskekysten. Føden består av fisk (spesielt norsk vårgytende sild her hos oss), haier, marine pattedyr, krepsdyr, andre hvaler, etc. Spekkhoggeren går for å være den ultimate predatoren i havet og dokumenterte tilfeller har vist hvaler som jakter selv hvithai.

 

Spekkhoggere er sosiale flokkdyr (opptil 200 individer i en flokk under jakt) som lever i polygame forhold. Flokken består av en dominerende hann og flere hunner. Noen ungdyr og unger av begge kjønn tilhører også flokken. Hvalens har en velutviklet hjerne og forskning har vist at spekkhoggere kommuniserer hyppig med hverandre. Hvalene har blant annet spesielle lyder for ulike handlinger.

 

Det har gjennom historien vært drevet lite jakt på spekkhoggere. Dette skyldes nok i stor grad dens minimale produksjon av hvalolje som var/er hvaljegerens hovedmål. Tilbake på 1970-tallet ble imidlertidig en del spekkhoggere fanget inn for bruk i fornøyelsesparker – noe som nå er forbudt ved nasjonale lover. 



Spekkhogger og trener - et fascinerende samspill


 

Denne hvalarten fikk sitt definitive ”gjennombrudd” med filmen ”Free Willy” fra 1993.


 

Vingeslag

Posted on February 24, 2010 at 12:16 AM Comments comments (29)


Høyt oppe i luften observeres de oftest, glidende stille gjennom luften, hvilende på varme vinder - disse luftens konger.


De siste årene har en del tiltak for å beskytte landets ørnestammer gitt resultater ved at trenden med synkene antall gledelig er reversert. Ørner er carnivorer, rovdyr som nedlegger byttedyr for å kunne overleve. En sjelden gang går dette utover våre kjæledyr (som katt eller hund). Når det gjelder et nytt tilfelle av jakthund (dachs) drept av ørn bør dette igjen virke som en påminner om at i naturen finnes det ville dyr - rovdyr som er i stand til å ta livet av våre kjæle-/jaktdyr og at vi bør behandle den deretter. Slipper man en hund ut i villmarken må en være forberedt på at denne kan bli tatt av rovdyr, uten at dette skal skape store overskrifter. Villmarken er nettopp det - vill - og naturen der ute er totalt avhengig av sine mange arter, ikke minst sine rovdyr som holder økosystemene i god kondisjon.


Denne tankegangen bør være grunnleggende for norsk rovdyrpolitikk, og hundeeiere som velger å slippe sine dyr ut i villmarken må på forhånd godta at dette er en av naturens realiteter. Også ved tilfeller der kjæledyr blir tatt på gårdstun ol må eier selv ta ansvar for at disse står ubevoktet i områder rovdyr finnes. Rovdyrene tilhører den naturlige delen av norsk natur, og innehar en vital posisjon i alle økosystem. Disse må derfor gjøres plass til og forvaltes på en bærekraftig måte.


Det handler om å tilpasse seg naturen, leve med den - ikke tilpasse naturen etter våre premisser.


Kan til slutt ta med at "jegere" som ikke klarer å la vær å rykke i avtrekkeren når de ser fredet vilt kan plombere hagla si og legge den på hylla - slike kan vi klare oss uten i norsk natur!


 

 

PS! Tilpasning til naturen mener jeg også gjelder problematikken "Ulv vs.Sau". Når en bonde velger å slippe sine dyr uten tilsyn på beite i villmark, må han/hun ta høyde for at rovdyr vil ta en del dyr. Les mer om dette i mitt blogginnlegg om saken her.

Se torsken...

Posted on February 23, 2010 at 7:14 AM Comments comments (12)



”Se torsken, se torsken – en fet & fin & norsk en…” sang KLM lystig om vår ”nasjonalfisk” tilbake på 80-tallet. Torsken (Gadus morhua) har siden steinalderen vært en viktig matkilde og eksportvare for folk langs kysten. Nå de senere år hvor vi mennesker oftere og oftere har begynt å forme naturen etter våre egne premisser - har oppdrett av torsk begynt å skape problemer for våre torskestammer.

 

Ikke overraskende viser det seg at torsk i merder langs kysten gyter på samme måte som villfisk. Siden torsk er fisk med ytrebefruktning og gyter i samme området, blandes gener fra villfisk og oppdrettsfisk og det er nettopp denne blandingen som er svært uheldig. Oppdrettsfisk har gjerne ikke de samme gode egenskapene villfisken har slik at de ”nye” generasjonene med torsk blir svekket. Dårligere gener i torskestammene kan føre til en kollaps i disse.

 

Et annet stort problem med torskeoppdrett (som med all annen oppdrett til havs) er rømming av fisk. Rømt oppdrettsfisk skaper også blant annet tilsvarende problemer som over – en svekkelse av genmaterialet hos villfisk. I tillegg vil fiskesykdommer, parasitter, ol. fra rømt oppdrettsfisk utgjøre en stor risiko for villfisk. Torsk har flere ganger rømt ved å gnage seg ut av merder – noe som viser at benyttet utstyr og rutiner i næringen ikke holder mål.



Torsk i oppdrettsanlegg skaper en rekke problemer for villfisk


 

Oppdrettsanlegg fungerer også som rene kloakkanlegg når det gjelder utslipp av organisk avfall. En rekke undersøkelser gjort ved slike anlegg viser stor påvirkning av lokale økosystemer i opptil 5 km radius.

 

Dagens torskeoppdrett fungerer svært dårlig i sameksistens med de naturlige økosystemer langs kysten og bør endres omgående. De regulerende og lovgivende myndigheter på området må innse hva som er i ferd med å hende og dermed stille strengere krav til næringen generelt og aktuelle aktører spesielt slik at villfiskens eksistens i fremtiden også sikres.  

 



Tillegg:

For å klargjøre litt angående noen innlegg som er kommet på bloggen legger jeg ut sammenlikning "Torsk med deformering - Kongetorsk" (I &II). Legger også ved bilder av oppdrettstorskens ofte berømte "nakkeknekk" (III & IV).


I. Deformert torsk - mest sannsynlig rømt fra oppdrettsanlegg: II. Kongetorsk:

III: Røntgenbilde av "nakkeknekk" hos oppdrettsfisk: IV. "Nakkeknekk" hos fanget fisk


Minimal risiko

Posted on February 2, 2010 at 6:19 PM Comments comments (9)



Haiangrep er uhyre sjeldne og statistisk sett er risikoen nær lik null. I oss mennesker ligger det en iboende, irrasjonell frykt for å bli spist levende. Ikke mange dyr/fisk er fysisk i stand til dette så da det en sjelden gang skjer et angrep fra disse vet tabloidene å selge dette med STORE bokstaver – ”...bitt i to av MONSTERHAI”, ”…sloss med GLEFSENDE hai”, ”potensiell DRAPSMASKIN…” & "Surfer drept av hai..."

 

Jeg skjønner at dette er medier som lever av å selge stoffet sitt, men hva med å opplyse mannen/dama i gata om hva som faktisk foregår og om hvem som er ”den stygge ulven” i den store sammenheng?!

 

Allerede 250 millioner år før de tidligste dinosaurene, altså for nesten 450 millioner år siden, så den første haien dagens lys. En grasiøs skapning, perfekt formet til sitt miljø gjennom evolusjon. Haien har overlevd de fem store masseutryddelsene som har skjedd på planeten jorden. Vil den overleve denne?

 

De siste tiårs intense haifiske har ført til en dramatisk nedgang i verdens haipopulasjoner og de fleste arter er kraftig redusert i antall, enkelte arter anslås å ha en nedgang på hele 90 %. Hvert år fiskes det mellom 70 – 100 millioner hai verden over, hvor mange av disse fiskes ved langline utelukkende på grunn av de verdifulle finnene. Dette fisket har ført til at haien i dag er den mest truede gruppe fisk som finnes i havet.



Haifinner er blitt en milliardindustri - med katastrofale følger

 


Haifinneindustrien har utviklet seg til å bli en milliardindustri på lik linje med narkotika- og menneskehandel. Dette har ført til et utbredt tjuvfiske verden over, og spesielt i naturreservat hvor haiene i utgangspunktet skal være trygge fra slikt.  Lokalemyndigheter er ofte fullt klar over situasjonen, men havområdene er store og oppsynsbåtene få og kun et mindretall av det ulovlige fiske blir avdekket. Ved en del tilfeller skjer også dette fiske med myndighetenes ”velsignelse” via korrupsjonens grådige makt.

 

Internasjonalt mangler det et regelverk som beskytter haien mot overfiske og et fiske utelukkende etter haifinner. 16 land har vedtatt et totalforbud mot et fiske etter haifinner, men som eksempler viser er tjuvfiske utbredt også i en del av disse.

 

Haien er en av havets ultimate predatorer, på toppen av næringskjedene, formet av evolusjon gjennom millioner av år. Den har sin viktige rolle å fylle. Dessverre er de fleste haiarter sårbare for et overfiske på grunn av sin sene reproduksjonstid. De kjønnsmodnes i relativ høy alder, har gjerne en lang drektighetsperiode og får forholdsvis få avkom. Utryddes de fleste haier vil det være som å kappe hodet av økosystemet og man fjerner dermed en av havets viktigste kontrollerende faktorer. Dette vil igjen påvirke de lavere trofiske nivåene katastrofalt.

 

Jordas historie viser klare eksempler på at når livet i havet endres dramatisk, fører dette til store ringvirkninger for livet på land. Det handler rett og slett ikke bare om å redde verdens haipopulasjoner, det handler like fullt om å redde oss selv…

 


Haifinnene kappes & kroppen haien tilbake i havet for å dø - Vil du støtte dette?


 

Kanskje noe å gripe tak i for mediene – hvis de var interessert?!

 

Undertegnede har kontaktet både VG, Dagbladet og Aftenposten angående dette problemet, men bare den mer ”seriøse” Aftenposten tok tak i det!


Peter Benchley (forfatter av "Haisommer") har skrevet en realistisk ogskremmende artikkel om hvor viktige havets voktere er for økosystemenevåre. Denne kan leses her.





Den store hvite

Posted on January 28, 2010 at 12:52 PM Comments comments (4)



Majestetisk vandrende gjennom vinterlandskapet - slik er det vi aller helst har lyst til å se det største av alle landlevende rovpattedyr, isbjørnen (Ursus maritimus), herskeren i Kong Vinters Rike. Den hvite bjørnen har blitt selve symbolet på is & snø i nordområdene.

 

Store isbjørn hanner kan nå en vekt av 1 000 kg, selv om vekt mellom 300-800 kg er normalt. Lengden er gjerne over 250 cm lange, målt fra halerot til snutespiss og skulderhøyden blir rundt 160 cm. Binnene blir normalt halvparten så store som sine maskuline artsfrender.

 

Isbjørnen finnes over store deler av den arktiske sonen og har noe vi kaller sirkumpolar utbredelse. Nordlige deler av Alaska, Canada, Russland, Grønland og Norge (les: Svalbard) er alle områder hvor den store bjørnen ferdes og lever fritt. Habitatet til isbjørnen kan beskrives som semi-akvatisk noe som betyr at den er nært tilknyttet havet og isen som ligger her store deler av året. Den følger gjerne drivisen for å jakte på de marine pattedyrene som oppholder seg her. Ringsel (Phoca hispida), storkobbe (Erignathus barbatus) og hvalross (Odobenus rosmarus) er byttedyr rike på spekk isbjørnen foretrekker. Kadaver av hval blir også regnet som festmåltider for de store bjørnene. Isbjørnen er en dyktig svømmer og avstander opptil 160 km er observert tilbakelagt av svømmende bjørner. Bjørnene er hovedsakelig solitære dyr og observeres sjelden sammen – unntaket er ved mor-barn slektsskap før ungene er store nok til å klare seg selv og ved store ”festmåltider” med rikelig føde for alle.

 


Isbjørnen er en dyktig svømmer


Isbjørnen reproduserer ca hvert 2-4 år og får 1-4 unger etter en drektighetsperiode på 195-265 dager. Som alle bjørner har også isbjørnen embryonisk diapause – som vi si at binna selv ”kan velge” når befruktet egg skal føres inn i livmoren. Dette er en av evolusjonens underverker som sikrer at avkommet skal kunne komme til verden på det mest gunstige tidspunktet for både mor og barn(a). Den sene reproduksjonsraten er en av faktorene som bidrar til at isbjørnen er i fare for å bli utryddet i dag. Et annet eksempel på slike faktorer er tap av habitat – drivisen minker for hvert år på grunn av en endret gjennomsnittstemperatur på jordens overflate og da spesielt i arktiske strøk. Akkumulering av giftstoffer fra de lavere trofiske nivå er også en viktig faktor for isbjørnens umiddelbare fare. Mange miljøgifter samles i næringskjeden og de øverste rovdyrene får et stort flertall av disse.

 

Dagens estimat anslår mellom 20 - 25 000 frittlevende isbjørner i nordområdet – hvorav 3 500 – 4 000 av disse holder til i områdene rundt Svalbard. Isbjørnen står oppført både på den norske og den internasjonale (IUCN) rødlisten som sårbar (VU) - dette vil si at arten har høyrisiko (> 10 %) for utdøing innen de kommende 100 år.

 

Som mange av vår planets store rovdyr trenger isbjørnen nå vår hjelp til å sikre sin videre eksistens...

 

Tigeren - en jaget jeger

Posted on January 26, 2010 at 11:52 AM Comments comments (2)


Som en av de mest lettkjennelige, fryktede og populære pattedyr på jorden er også tigeren (Panthera tigris spp) en av de mest truede. En jaget jeger trenger øyeblikkelig hjelp da vi mennesker har gjort sterke innhogg i verdens tigerbestand. De siste 100 år har 94 % av alle tigere blitt utryddet og dagens estimater anslår en bestand på mellom 5 000 – 7 000 individer fordelt på seks underarter: bengaltiger, malaysiatiger, indokinesisktiger, sibirtiger, sumatratiger og sørkinatiger.

 

Tigre, det største medlemmet i kattefamilien Felidae, finnes kun i vill tilstand på det asiatiske kontinentet og dagens utbredelse er hovedsakelig i Sør-Øst Asia - også noen hundre i områder i Nord-Øst (Sibirtiger). Kattedyret lever i et bredt spekter av habitater og finnes fra blandingsskogen i østlige Russland til mangrovesumpene i India og på Sumatra.

 

Tigerens utseende er for de aller fleste velkjent med karakteristisk stripemønster. Grunnfargen er som regel guloransje med sorte striper, men fargen kan variere en del fra individ til individ. Helhvite tigre er observert – det samme er en sort tiger med lysere striper. Kroppstørrelsen varierer fra underart til underart hvor den minste nålevende arten er sumatratigeren med en vekt på opptil 145 kg. Lengden kan bli 250 cm. Den største av underartene er sibirtigeren med sine 325 kg og lengde opptil 330 cm. Som alle kattedyr (med unntak av geparden – Acinonyx jubatus) har tigre klør som kan trekkes inni de kraftige labbene. Klørne kan oppnå en lengde på 12 cm og er nyttige verktøy for en muskuløs predator. Tigerens bakbein er noe lengre enn de fremre noe som gjør kattedyret i stand til å foreta lange, eksplosive hopp. Hopp på over 10 meter er registrert.


Tigeren trives godt i vann og er en meget dyktig svømmer

 

Tigre er stort sett solitære dyr, men mor og unge(r) holder gjerne sammen til den lille blir stor nok til å klare seg selv – som regel rundt 2 års alderen. Av og til kan individer med overlappende revirer vise sosiale trekk og til og med foreta jakt sammen. Kjønnsmodning hos tigre skjer ved 3-5 års alderen. Etter parring – som gjerne skjer fra november til april – går hunnen drektig i ca 105 dager før hun føder 2-3 blinde unger av 1-2 kg vekt hver. Tigre får ungekull annenhvert år eller sjeldnere.Den lave reproduksjonsraten bidrar derfor sterkt til at tigre er svært sårbare for utryddelse.

 

Som det største av alle kattedyr er tigeren skogens ubestridte topp-predator og har intet å frykte fra andre enn sine artsfrender eller skyteglade jegere. Kosten består i all hovedsak av kjøtt, da gjerne fra store hovdyr. I en del områder med beitedyr tar tigeren også disse og kommer dermed i konflikt med mennesket. Nettopp dette er hovedgrunnen til at dagens tigre trenger vår hjelp.

 

Gjennom de siste århundrer har vi mennesker stjålet mer og mer av tigerens naturlige habitat, det være seg dyrkning av mark, urbanisering, etc. og nå har det majestetiske kattedyret få områder igjen den kan leve fritt i villmarken med sunne byttedyrsbestander. Forgiftning og landminer i leveområdene gjør også sitt til for å ta livet av en del tigre hvert år. Det at tigeren er sjelden gjør også denne til et etterlengtet trofé for krypskyttere som kan tjene store summer på tigerskinn og ben. Benene blir malt opp og benyttes i tradisjonell kinesisk medisin.


Menneskets grådighet og dumskap kjenner ingen grenser - men forhåpentligvis er det ikke for sent for verdens bestand av tigere...



 

En u?nsket jeger

Posted on January 25, 2010 at 9:46 AM Comments comments (0)



Mårhund (Nyctereutes procyonoides – ”nattvandrer som ligner en vaskebjørn”;) også kalt vaskebjørnhunder, et rovdyr i familien Canidae (hundefamilien).

 

Mårhunden er på størrelse med en liten rødrev – med en skulderhøyde opptil ca. 20 cm. Kroppslengden kan bli 68 cm og dyret kan veie opptil 12 kg. Mårhundens hode er relativt lite og har et spisst snuteparti. Pelsen er meget tett og har tydelige hvite markeringer på fremre del av snuteparti og i ansikt. Rundt øynene, skuldrene og ned langs sidene av kroppen er fargen svart. Pelsfargen på resterende deler av kroppen er brun/gulbrun, men kan variere med årstiden og fra sted til sted.

 

Opprinnelig hører mårhunden hjemme på det asiatiske kontinent, men har spredd seg til Europa via Russland. I dag finnes det individer både i Finland, Sverige og i Norge. På grunn av sin tilpasningsdyktighet og effektivitet som jeger er mårhunden en direkte konkurrent til landets opprinnelige rovdyr og derfor blitt svartelistet i Norge. Det er her til lands derfor tillatt å jakte mårhund på helårsbasis og blitt utløvet en dusør på 5.000,- NOK pr felte mårhund. Om vinteren går gjerne mårhunden i dvale fra november til april - men dette kan variere etter lokale klimaforhold.


Mårhunden er omnivor og som nevnt tidligere en dyktig jeger. Føden består gjerne av frø, frukt, bær, røtter, fisk, smågnagere, insekter, amfibier, fugler og egg. Det allsidige hundedyret er også en habil svømmer og i stand til å dykke for å finne mat.

 

Mårhunden lever i par eller små familiegrupper og kommuniserer aktivt med hvine-, klynke- og murrelyder. Arten er ikke spesielt aggressiv og løper helst vekk fra situasjoner kontra å sloss. Hvis angrepet kan også mårhunden spille død.

 

Mårhunder blir sjelden eldre enn 7-8 år gamle, men kan nå en alder av 13 år. Finsk forskning har vist at 88% av alle finske mårhunder dør i løpet av sitt første leveår. Mårhunden har dessverre ofte vært bærer av rabisviruset samt en bendelorm som kan gi leverskade hos oss mennesker.


En uønsket jeger i norsk fauna - mårhunden

 

Flodhest

Posted on January 12, 2010 at 8:24 PM Comments comments (0)



Flodhester (Hippopotamidae – fra gresk: ippo = hest, potamos = elv) er pattedyr som tilhører gruppen partåede hovdyr. De har to slekter med hver sin nålevende art, henholdsvis vanlig flodhest (Hippopotamus amphibius) og dvergflodhest (Choeropsis liberiensis).

 

Flodhesten utviklet seg fra den griselignende gruppen antrakoterene for ca. 20 millioner år siden og holdt opprinnelig til i skogshabitat. Størrelsesmessig lignet de første flodhester på dagensdvergflodhester med en vekt på opptil 275 kg. Lengden av dyret var/er opptil 1,8 meter . Etter hvert tilpasset en del flodhester seg livet i vann og gjennom evolusjon økte både kroppsvekt og størrelse hos dyrene. Dagens vanlige flodhest kan bli opptil 4 500 kg tung og være 4,5 meter lang.

 

Dagens to flodhestarter finnes utelukkende på det afrikanske kontinentet, men så sent som for 75 000 år siden fantes det også flodhester i Asia og Europa. Den vanlige flodhesten er et utpreget flokkdyr og mange individer sammen er intet uvanlig syn. Den er kjent for sine korte bein, kraftige kjever, store tenner og enorme hode. Dette alene (hodet) kan ha en vekt opp mot 1 000 kg. Den mindre slektningen, dvergflodhesten, er mer et solitært dyr med overlappende territorier. Denne har et mer avrundet hode enn sin større ”fetter”, smalere og lengre bein samt færre tær med svømmehud.

 

Flodhester oppholder seg i vann det meste av dagen for så å komme opp for å beite i nattetimene. Føden består av blant annet busker, gress, bregner og frukt.

 

Flodhesten blir ofte kalt ”Afrikas farligste dyr” og er kjent for sin aggressivitet. Over 5 000 mennesker dør hvert år etter å ha blitt løpt ned av flodhester. Dette skjer som oftest fordi mennesket kommer mellom flodhesten og dens ”sikre sted” – vannet. Flodhesten er en hurtig sprinter og kan komme opp i hastigheter av 48 km/t – noe som er betydelig raskere enn hva selv det raskeste menneske er i stand til.


"Afrikas farligste dyr" - flodhesten er kjent for sin aggressivitet

Hoggorm

Posted on January 8, 2010 at 2:53 PM Comments comments (10)


Ekkel? Skummel? Hoggormen er et fascinerende nyttedyr som hjelper oss mennesker med å holde populasjoner av skadedyr (som rotter og mus) nede.

 

Hoggormen (Vipera berus) tilhører familien Viperidae (hoggormer) som teller over 200 arter og som kan skilles fra giftsnoker og andre slanger ved at de har lange, hule gifttenner lengst fremme i munnen. Disse tennene kan vippes frem for å sprøyte inn gift ved et hugg. Klapperslanger og puffaddere er kjente medlemmer av samme familie.

 

Hoggormen er den eneste arten innen familien som lever fritt i Nord-Europa og den eneste giftige slangen i Norden. Hoggormen er en mester i å tilpasse seg omgivelsene sine og finnes i det meste av Europa og Asia. Faktisk er hoggormen den slangen med størst geografisk utbredelse i verden.

 

Hoggormen blir maksimalt 90 cm lang og kan veie opptil 200 gram. Hunnene blir som regel litt større enn sine mer maskuline artsfrender. Ormen kan bli 25 år gammel.

 

Av utseende er hoggormen ganske lett gjenkjennelig med sitt karakteristiske sikksakk-mønster dorsalt. Ulike fargekombinasjoner forekommer – her er brun og grå de vanligste bunnfargene. Helt svarte hoggormer er heller ikke et unormalt syn – spesielt i nordlige utbredelsesområder. Enkelteindivider har en hvit farge, men disse blir som regel offer for andre rovdyr og er dermed ekstremt sjeldne i naturen.

 

Hoggormen jakter først og fremst ved hjelp av luktesansen, som i likhet med andre slanger er meget godt utviklet. Føden består av smågnagere, amfibier og fugl/fugleegg. Byttet svelges helt.

 

Kjønnsmodning oppnås ved 3-5 års alderen og inntil 20 unger blir født etter en drektighetstid på 60-100 dager. Parringen foregår om våren etter at hannene som regel har kjempet lange kamper mot eventuelle rivaler om retten til hunnens gunst. For hoggormhunnene er svangerskap & fødsel ekstra hard og resulterer i et massivt vekttap. Kroppsvekten er ofte halvparten av det normale, og hunnene bruker derfor neste sommer på å ”spise seg opp” igjen – noe som resulterer i at hoggormhunnene bare får unger annen hvert år.



Hoggormens gift er ikke blant de sterkeste i dyreriket, men legetilsyn oppfordres


 

Hoggormens gift er sjelden farlig for mennesker, men det oppfordres til å søke legehjelp etter et eventuelt bitt. Giften inneholderen en enzymmix som har i oppgave å ta livet av byttet samt fremskynde nedbrytningen av dette. Skulle man bli bitt kan man kjenne svie, nærmest som et vepsestikk og en liten hevelse rundt bittområdet kan oppleves. Svimmelhet, ømhet, kvalme og smerter i kroppen kan følge etter. Som de fleste slanger kan også hoggormen selv velge hvor mye gift den sprøyter inn sammen med hugget og ca. 30 % av alle bitt er såkalt ”tørre bitt” – dvs. ingen gift sprøytes inn.

Hvorfor hvaler strander

Posted on December 28, 2009 at 10:06 AM Comments comments (5)


Av havets hvaler er det et titalls arter som oftere er involvert i massestrandinger enn de andre. Alle disse artene omfatter gruppen Odontocetes – tannhvaler. Spermhval, grindhval og spekkhogger er eksempler på denne type hval.


Når hvaler av og til strander er det gjennom historien foreslått mang en faktor for at dette inntreffer. Først må vi se på antallet som strander. Er det et dødt enkeltindivid (kadaver) som blir funnet strandet vil dette mest sannsynlig skyldes en ”naturlig” død til havs for så å bli fraktet av vind og strømmer inn mot kysten. De fleste hvalkadaver når aldri kysten da disse gjerne synker ned mot havets bunn etter tilstrekkelig forråtnelse. Når en levende hval (enkeltindivid) blir funnet strandet skyldes dette gjerne sykdom eller skade hos denne – noe som oftest resulterer i døden.


Fordi, som kanskje allerede kjent av leser, mange hvalarter er meget sosiale dyr vil et strandet enkeltindivid fra flokken utløse ”redningsforsøk” – noe som igjen kan resultere i at flere hvaler blir fanget i fjæresteinene.


Hvorfor det første enkeltindividet i flokken havner på stranden kan skyldes, som nevnt tidligere sykdom og/eller skade. Dårlige værforhold, vanskeligheter i forbindelse med fødsel, jakt som leder inn på for grunt vann og problemer i forhold til navigasjon er andre faktorer som kan føre til strandinger.


Menneskelig aktivitet med SONAR har også tidligere vist seg å kunne påvirke hvaler i en slik grad at stranding av disse ble utfallet. Den 24. september 2002 strandet 14 nebbhvaler ved Kanariøyene, i nærheten av det militære øvingsområdet "Neo Tapon", hvor det hadde foregått en 4 timer lang SONAR-øvelse. Forskere her fant vevsskader forårsaket av gassbobler – noe som indikerer at hvalene kan ha fått en form for dekompresjonsskade. Det er antatt at sonarbølgene skapte en supermetning av gass, som igjen førte til bobler.


Akkurat hvorfor hvaler strander skyldes gjerne en kombinasjon av faktorer nevnt ovenfor i teksten og er gjerne forskjellig fra en hendelse til den neste.

 

Energi inn i fremtiden

Posted on December 16, 2009 at 9:45 PM Comments comments (4)



En Regjering er på plass i Stortinget. Nå er det på tide å gjøre prat om til handling. Regjeringspartiene gjorde det klart under valget at klima og miljø må settes i det fokus det fortjener, men etter store ord er det gjerne feige valg som tas og kun kapital som sikres. Skal verden etter hvert klare å frigjøre seg fra fossile brensler trengs det fremskritt innen miljøteknologi.

 

Miljøteknologi defineres av Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) som ”teknologiske løsninger som gir mindre miljøbelasting enn relevante alternativer”.

 

Dette kan foregå på 3 ulike måter:

1. Teknologiske løsninger – erstatte nåværende løsninger med mindre miljøbelastende alternativer. Eksempel: ikke-fornybar energikilde erstattes av en fornybar.

2. Teknisk utstyr – løse miljøproblemer. Eksempel: Renseprosess på slutten av en produksjon.

3. Produkter/Tjenester - Redusere og/eller hindre miljøbelastning. Varer og tjenester som kan brukes direkte for å motvirke miljøforurensning. 



Mennesker trenger energikilder, men må gjøre disse mer miljøvennlige



I en oppstartsfase trenger kanskje en næring med satsning på ny miljøteknologi et avgiftsfritak for å kunne etablere seg i et marked allerede godt besatt med andre aktører. Når konkurransegrunnlaget begynner å utlignes vil det kanskje være naturlig å innføre en form for avgift, men med det prinsipp at det skal lønne seg for forbruker å tenke miljøvennlig.

 

Tar vi for oss hvilke kilder som er hovedproblemene i dagens miljøforurensning ser vi at våre mange små og diffuse kilder dominerer (feks. biltransport). Det er ikke slik som mange tror kun de store industriene som bidrar i vesentlig grad, men også oss som privatpersoner. Dette medfører at miljøtiltak i næringslivet alene ikke er nok, men må innføres i våre private liv også, noe som gjøre det helt essensielt å gjøre teknologien tilgjengelig og konkurransedyktig for det norske folk.



 

Lenge leve rovdyret

Posted on December 4, 2009 at 2:27 PM Comments comments (115)



”Ven, vakker, grå - lang kropp og lite på”, slik beskrives ulven i Reveenka før den blir sendt på dør. Ulven er en sentral skikkelse i både norske- og internasjonale eventyr noe som i aller høyeste grad har bidratt til en irrasjonell, iboende frykt hos oss mennesker. Frykten er nok også opparbeidet via evolusjon og kan føres tilbake til tider der menneske ikke var verdens topp-predator.

 

Den europeiske ulven (Canis lupus lupus) var på begynnelsenav 1800-tallet et vanlig rovdyr i de norske skoger. Ulvebestanden i Skandinavia var stor og levedyktig, og Norge hadde faktisk den største stammen. En gang på 1960-tallet bidro flere faktorer til at ulven her til lands forsvant helt. En økning i jakt på deres byttedyr (elg, rådyr, hjort, etc), ulvepest og statlige utryddningskampanjer er noen av disse. Mot slutten av 1970-tallet dukket derimot ulven opp igjen i Norge, etter at det var blitt innført en fredning i 1970.

 

I Norge ble det registrert 25-26 forskjellige ulver vinteren 2008/2009. Disse er fordelt på 3 helnorske familiegrupper, 4-5 streifdyr, 1 svensk/norsk familiegruppe og 3 revirmarkerende ulvepar. Nasjonal forvaltingslov har fastsatt at det skal være 3 årlige valpekull av ulv innenfor forvaltingsområdet for ulv i Norge – noe som var tilfelle i 2008. Osdalen, Julussa og Kynna hadde alle ulvevalper dette året.



En av ulvene i Langedrag villmarkspark (Foto: Arne Nævra)


 

Ulven er som de fleste kjenner til et utpreget flokkdyr som danner revir. I flokken finnes det en lederhann (alfahann) & en ledertispe (alfahunn). Dette paret er normalt de eneste i flokken som bedriver formering. Ulveflokken samarbeider gjerne samlet om å skaffe føde, men er også kjent for å dele seg opp i flere jaktlag eller å jakte alene. Elg, rådyr, hjort, hare, fugl er byttedyr ulven gjerne tar.

 

Et annet byttedyr som ulven tar fra tid til annen er sau, og det er nettopp dette som er en utløsende faktor for ulvekonflikten her til lands. Hvert år slippes det rundt 2,2 millioner sau på utmark her i Norge. Bøndene ser utmarken som en billig ressurs og har ofte ikke store nok innmarksareal for å la sauen gå der om sommeren – samtidig som de skal skaffe nok mat for disse til vinteren. Denne praksisen fører til at møter mellom sau og rovdyr er uunngåelig. Selv om kun et fåtall av beitedyrene blir utsatt for predasjon fra ulv (og andre rovdyr) mener mange bønder at det er for mange av disse rovdyrene.

 

Hva annet kan du regne med når du slipper beitedyr som gjennom evolusjon har mistet mange av sine urinstinkter ut i matfatet til de norske rovdyr?

 

Problemet er jo ikke at det finnes rovdyr der – men at beitedyra ikke får tilstrekkelig tilsyn. Jeg mener dette er på grensen til dyreplageri. De norske skoger er helt avhengig av å ha rovdyr som holder naturen i sjakk og bidrar til sunne bestander av andre dyr. I konfliktområder må det legges til rette, fra norske myndigheter og fra bønder, for at både beitedyr og rovdyr kan sameksistere. En enkel metode for å bidra til dette vil være å begynne å gjete dyra sine igjen. Dette er kanskje litt kostbart, men hvilken fantastisk sommer/deltidsjobb ville ikke det vært for naturglad norsk ungdom?! Ulvesikre-gjerder i utvalgte utmarksområder er også et godt tiltak som kan benyttes.  

 

Når det gjelder ulvens drap på jakthunder bør det også her vises en forståelse for at det faktisk er vi som trenger oss på ulvens territorie og ved å slippe en hund fritt ut i dette kan medføre tragiske konsekvenser. Nå skjønner også jeg, som mangeårig hundeeier og dyrevenn, både bønders og hundeeieres fortvilelse ved å se ihjelrevne hus-/kjæledyr - men dette er konsekvenser av våre egne handlinger som ble gjort da vi valgte å slippe dyrene ut i villmarken på egenhånd.


Den samme problematikken oppstår når bjørn møter beitedyr. Igjen rovdyrene er en del av naturen og beitedyr må ha tilsyn av mennesker for å unngå å bli tatt av dage.

 

Vi mennesker må snart lære at vi kan ikke bare håndtere problemer vi støter på ved å ta livet av de. Naturen er avhengig av sine rovdyr for å kunne opprettholde en sunn balanse og Norge trenger absolutt en bærekraftig ulvestamme. Politikere må snart innse at upopulære avgjørelser også må tas innen gitte næringer - avgjørelser som for en gangs skyld kommer naturen til gode. La rovdyrene leve!


PS! Jeg oppfordrer forøvrig personer med ulike syn på saken til å avstå fra å true den andre part med usakligheter - altfor mange lite-gjennomtenkte trusler blir rettet mot begge sider.




Breiflabben

Posted on December 3, 2009 at 12:37 PM Comments comments (6)



En av våre beste matfisker breiflabben (Lophius piscatorius) er en meget dyktig jeger. Som oftest benytter fisken bakholdsangrep som fangstmetode, hvor den ligger kamuflert og venter. For å lokke til seg bytte har breiflabben utviklet sin egen ”fiskestang”. I den første ryggfinnen er første finnestråle bevegelig og har en kjøttfull flik - fungerende som agn - på enden. Breiflabben jakter også av og til aktivt svømmende etter føde. Føden består hovedsakelig av fisk, men også en del sjøfugl av ulike arter er blitt funnet i mageinnholdet hos breiflabben.



Sjøfugl kan av og til bli funnet i breiflabbens mageinnhold


 

Breiflabben er som regel en utpreget bunnfisk og kan finnes fra fjæresteinene ned til over 1800 meters. Fisken finnes langs hele norskekysten. Kroppstørrelsen kan bli opptil 200 cm lang og vekten kan komme over 99 kg.



Nylig satt breiflabb-rekord viser en vekt på 99,4 kg

 


Når våren melder sin ankomst gyter breiflabben, da på større dyp. Befruktede egg flyter hele veien opp til overflaten og de henger sammen i lange, geleaktige bånd på opptil 11 meters lengde. Hvert egg utvikler seg til en pelagisklevende fiskelarve. Når larven oppnår en lengde på ca. 6 cm bunnslår den.

 

Breiflabben kan se tøff ut, men er faktisk ganske utsatt for mekanisk skade. For eksempel kan en nysgjerrig dykkers berøring av fisken føre til infeksjonsskader og i verste fall død.

 

En interessant fakta å ta med når man snakker om breiflabb er at man første gang isolerte insulin fra pancreas (bukspyttkjertel) hos nettopp denne fisken. Insulin er som de fleste vet viktig for behandling av sukkersyke.


Her kan en video av svømmende breiflabb sees - YouTube

 

Knus en lus

Posted on December 2, 2009 at 5:52 PM Comments comments (9)



Fossende elvestryk gjennom vakker, sunn villmark beriket med hoppende glad laks er visjoner de fleste forbinner med Norsk natur. Bærekraftig og god forvalting er også illusjoner som forsvinner når vi tar med det faktum at den atlantiske villaksen er redusert med hele 80 % de siste 40 år.

 

Med et omfattende livsløp stiller laksen i klassen over fisk som de siste tiår har blitt sterkt påvirket av våre handlinger. Regulerte elver, sur nedbør, en ikke-bærekraftig forvaltning av ressursene ved et overfiske, rømning av opprettslaks samt lakselus er overhengende trusselfaktorer.

 

Nettopp den siste faktoren, lakselus, er i ferd med å bli et betydelig problem både for oppdrettsnæringen og ikke minst villaksen her til lands. Havforskningsinstituttet har i flere år advart mot en resistensutvikling mot eksisterende avlusningsmidler hos lakselusa uten å ha blitt nevneverdig hørt. Først nå de senere måneder har saken begynt å få den oppmerksomhet den trenger. Situasjonen er absolutt ikke unik for Norge, men kan også observeres på Færøyene, Scotland, Irland og i Chile. I sistnevnte land har lusa nesten ført til en total stans innen oppdrett.



Utvikling av lakselus på landsbasis de siste 3 år (Kilde: Lusedata.no)

 


Resistente lakselus har i løpet av sommeren og høsten hatt god tid til å spre seg langs kysten vår og i enkelte regioner med oppdrettsanlegg er det en uakseptabel høy risiko for smitte mellom fisk. Ved å studere tidligere rømninger viser disse at 80 % av tilfellene skyldes dårlige rutiner og teknisk svikt, og at rømningene ofte skjer uten å stille de ansvarlige til veggs.

 

Seniorforsker Torbjørn Forseth ved Norsk institutt fornatur forskning (Nina) har følgende å si om saken: ” Lusesituasjonen er ute av kontroll langs hele kysten fra Nordland og sørover. Vi ser ikke hvordan næringa uten drastiske tiltak skal få denne situasjonen under kontroll før smoltutvandringen våren 2010”. Nina krever samtidig øyeblikkelige krisemøter for å bidra til en løsning. Og en løsning trengs - og det NÅ - om så det må til en masseslakt. Næringen må selv rydde opp i de problemene de har skapt mens grådige penger er blitt tjent.

 

Også Havforskningsinstituttet understreker den store bekymringen: ”Vi kan stå overfor en katastrofe. Det vil by på store utfordringer å holde lusa under kontroll de nærmeste årene. Der er ingen nye avlusningsmidler tilgjengelig, og det vil ta flere år å utvikle nye. Det hviler derfor et meget tungt ansvar på næring og myndigheter for å verne villaksen”, står det å lese på deres hjemmesider.



Laks infisert av lakselus


 

Da gjenstår det bare å se om Regjeringen og næringen selv er i stand til å innse den alvorlige trusselen vi står ovenfor og ta tak i problemet på en konstruktiv måte. Dagens Regjering har ennå til gode å vise handlekraft hva miljøvern angår så troa er dessverre ikke den beste.

 

Av og til er man faktisk litt skamfull av å være menneske!

 

 

Litt kort informasjon om trusselens kjerne, lakselus:

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) tilhører gruppen hoppekreps og er marine endoparasitter (parasitter på ytre organ etc.). Lusene er 8-12 mmstore og livnærer seg av skinn og blod hos laksefisk. Formering hos arten forekommer hele året, men øker i hastighet med vanntemperaturen. Lakselusa har vært en naturlig art langs Norges kyst så lenge det har funnes laks her, men har eksplodert i antall de senere år pga oppdrett. Lusa er en utpreget marinart, og overlever ikke når vertsfisken vandrer tilbake i ferskvann. Lakselusa ble første gang beskrevet allerede på 1600-tallet.


Fiskeridirektoratet har nettopp gått ut med en melding om at det skal varsles hvis det observeres rømt opprettsfisk eller er mistanke om slike tilfeller.

Døgnåpen vakttelefon: 03415

 


Rss_feed